MENY

Hjemsøkt
Historier
Fakta
Steder
Kontakt

Her kommer tredje og siste del av den spennende historien om den beryktede Munken i Nidarosdomen.

4. mars 1966 kunne daværende kulturhistoriker og universitetslektor i filosofi Jon Medbøe (1922-1967) fortelle avisen Fremtiden at han de siste dagene hadde fått mange henvendelser fra folk som hadde opplevd merkelige ting i domkirken, deriblant to sokneprester og en kongsberg-mann, som en sen sommerkveld i 1937 eller 1938 hørte dempet og behagelig orgelmusikk der inne uten at det var mulig å se en organist på orgelkrakken!
   Medbøe hadde selv - vinteren 1966 - foretatt flere nattlige ekspedisjoner i denne nasjonalhelligdommen for å få et møte med munken. Det vakte oppsikt da han hevdet å ha hørt slepende skritt og trestemmig katolsk messesang fra 1200-tallet uten at det fantes en synlig forklaring på fenomenet. Medbøe forteller i et intervju med Rolf Johnson på NRKs aktueltsending 2. mars 1966:
   "Jeg og mine medbragte studenter hørte - fra bakre triforiehøyde, altså annet galleri - musikk, og som musikk-historiker kunne jeg bestemme den som korsang fra 1208, perotinus, Notre Dame. Vi hørte den begge to uavhengig av hverandre. Så to netter deretter satt vi helt stille hver for oss i det mørke, rare rommet. Så kom skrittene! De vi hadde ventet på. Vi hadde da vandret omkring i kirken, fra bakre orgel ned i krypten og opp i kleristoriet høyde og tårnet. Da kom skrittene, og det var ikke jeg som sa det, men den ene av min medbragte studenter. Han sa: "Er det en vaktmester som går på runde?" og den andre sa: "Jeg hører skritt." Og jeg sa ingenting, for jeg ville ikke suggere mine inspisienter."

    Johnson spør så om Medbøe ble redd, hvorpå Medbøe repliserer "Jeg? Spør De om jeg ble redd? Jeg kan fortelle Dem at jeg har vært mørkredd i mange år, men ikke nu lenger." Videre spør Johnson: "Tror de på spøkelser?". Medbøe svarer: "Til det må jeg svare at ordet spøkelser dekker ikke det jeg for tiden er opptatt av å utforske. Men derimot tror jeg på at menneskebevissheten ikke er så begrenset som den fremstilles i vanlige lærebøker i psykologi. Jeg tillater meg der å sitere Jeremi Wasiutynski (norsk-polsk vitenskapsksmann), som i sin bok om astronomi, "Universet, skapelse og utvikling", skriver at hjernen ikke er bevisshetenes sentrum, men det organ som begrenser bevissheten i tid og rom."

    Med sine uttalelser og observasjoner "løsnet Medbøe lavinen" til etterkrigstidens heftigste spøkelsesdebatt i norsk presse og kringkasting. Det var et dårlig varsel i tiden at mennesker søkte kvasivitenskapelige erstatninger for sin kristne tro, og derfor fikk Medbøe masse kritiske kommentarer både fra kirkelig og vitenskapelig hold. Domprosten selv, Otto Holmås var heller ikke nådig i sin dom, og karakteriserte det hele som visvas og tøv, krevde harmdirrende kirkenøklene inndratt fra Medbøe, og fikk oven i kjøpet satt inn nye låser i samtlige av domkirkens dører.
   Men ikke alle uttalte seg like bombastisk. Sokneprest Agnar Sandvik i Oslo, som hadde vært residerende kapellan i Nidarosdomen i 12-13 år, opplyste til Gudbrandsdølen at han selv aldri hadde observert noe mystisk under de gamle kirkehvelv, men avviste ikke uten videre overnaturlige opplevelser. "Verden er et mysterium, og hva vi mennesker bør gjøre, er å trekke skoene av og ikke uttale oss med altfor stor skråsikkerhet." En liknende holdning inntok Hamarpresten Tor Aukrust, som kritiserte jakten på naturlige forklaringer, og la inn et godt ord for parapsykologien. "Vitenskapen har oppdaget at tilværelsen er mer komplisert enn man i sin tid påsto. Det hele er svært, svært vanskelig"
   Arbeiderbladet mislikte sterkt slike teologiske reservasjoner og skrev på lederplass 9. mars samme år: "Vi synes at de ansvarlige for Domkirken bør gå i gang med å finne en utvei til å ta knekken på de mange legender om munken som viser seg til de urimeligste tider, til og med under høymesse. De kan ikke finne seg i at Domkirken blir et beryktet spøkelseshus."

    Medbøe lot seg ikke stanse. Etter å ha blitt utestengt fra domkirken, henla han virksomheten til to andre spøkelseshus på toten og Leira, samtidig som han detonerte denne mediabomben i VG 16. mars: Det var ikke en, men flere munker på ferde i katedralen, og disse hadde han trolig identifisert. Hovedmannen var Laurentius, en despotisk utlending som virket som erkebiskop i Nidaros fra 1288 til ca. 1320. Før han forsvant hadde han tatt livet av flere munker, noen ble pisket i hjel i selve kirkerommet. Det er disse vi opplever i dagens kirke, akustisk, visuelt og taktilt (følelsesmessig), hevdet Medbøe. Den svartkledde med geistlig hatt måtte være Laurentius, mannen i brun munkekappe et av ofrene hans, men han (Laurentius?) "har erfaringsmessig vist seg å være den farlige. Han har for vane å plutselig gripe mennesker i overarmen og forsøke å skyve dem ut over trapper eller gelendere. Det er derfor ikke anbefalelsesverdig for alle mennesker å oppholde seg i Nidarosdomen under visse ytre omstendigheter. Personlig er det i alt syv bestemte steder i domen hvor hårene reiser seg på mitt hode. Og jeg er ingen redd mann!" Jon Medbøe døde året etter, bare 45 år. De færreste kan stå seg mot sterk motgang og usaklig kritikk...